Dette er en kladd - om du vil se det ferdige resultatet, kan du gjøre to ting:
Enten dra til Oslo museum; Arbeidermuseet og se utstillingen "Kjære Akerselva" på Sagene i Oslo
Akerselva - Oslos ryggmarg
Mens jeg holder på å fotografere miljøet langs Akerselva, finner jeg på Internett en masteroppgave som handler om Arbeidermuseet og Akerselva selv som museum. Her lanserer forfatteren av den, Marit Aasen Heggdal, et nytt begrep: Områdemuseum. Jeg liker begrepet som gir en åpning både til fortid og nåtid, mulighet til å gjenoppdage levd liv i dagens landskapet. Ikke bygninger og gjenstander samlet inn for å vises fram på et musealt sted, men rester av historien i et levende vassdrag som var selve årsaken til byen og hovedstaden Oslos sterke framvekst på 1800-tallet. Men, siden mye av historien ligger skjult, hevder hun med rette at det trengs informasjon og tilrettelegging for at de besøkende skal finne fram til de interessante detaljene mens de vandrer langs elva.
En litt modernisert versjon av bladene som en gang ga gode inntekter til byborgerne og arbeid til folk langs elva.
(Fotografert på teknisk museum tilhørende en rammesag fra slutten av 1800-tallet)
Som fotograf og opptatt av historie ønsker jeg å fange estetiske øyeblikk med innhold av detaljer som kan være med på å fortelle en historie om stedet der fotografiene blir unnfanget. Jeg håper at disse bildene, støttet av litt tekst, kan formidle noe om Akerselvas historie og nåværende liv. Håpet er også at du skal gå ut og oppdage dette selv og bli bevisst på byens opprinnelse. Nedenfor finner du et utvalg bilder jeg selv liker godt med et tillegg av noen utdypende ord.
Om du bare ønsker å se fotografiene uten forstyrrende tekst, trykker du på et av bildene og følger karusellen.
Storøya i Maridalsvannet
Uten vannet som kommer fra Nordmarka og Maridalsvannet ville Akerselva aldri eksistert. Det kommer fra to større tilførselselver som fanger opp nedbøren fra skogområdene nord for Oslo og mange mindre bekker som renner ut i vannet. I vest kommer vannet ned Skjærsjøelva med tilsig helt fra Puttmyrene på Jevnaker og med utløp ved Hammeren. Litt lenger øst forsyner Dausjøelva Maridalsvannet med vann samlet opp innenfor egen kommunegrense. For at vannforsyningen skal være stabil er det sprengt ut tunneler og bygget demninger som kan reguleres flere steder innover i marka.
Tidligere ble det fløtet tømmer i elvene og på vannet ned til Akerselva hvor det enten ble ført videre til Frysja, eller Brekkedammen som den også heter, hvor det var sagbruk, fraktet med hest til sagene lenger nede langs elva eller lastet over på jernbanen når den var bygget. Fløtingen tok slutt på 1960-tallet da også Oset pumpe- og renseanlegg ble påbegynt.
Maridalsvannet er Oslos største drikkevannskilde. Det er viktig at det holdes rent, så her er det begrensede muligheter til bading, fisking, telting og andre vannaktiviteter som vi mennesker gjerne driver med. Innenfor gjerdene som omsluttet hele vannet har Oslo vannverker et renseanlegg i fjellet på østsiden med vanninntak på et "hemmelig" sted.
Oset - Akerselva forlater Maridalsvannet
Det har blitt sagt at Akerselva er den eneste elva som har sin opprinnelse og sitt utløp iinnenfor grensene av en nasjons hovedstad. Akkurat det sier noe om hvor tilgjengelig naturen er for oss som bor i Oslo. Etter NVEs beregninger har Akerselva i de senere årene vokst fra å være 8,2 km kort til å bli 9,78 km lang der den starter sine stryk, fosser og stille flyt ved Oset i Maridalsvannet 149 høydemeter over fjorden i Oslo. For 9300 år siden lå Maridalsvannet og havet på samme nivå. Da landskapet for mer enn 7000 år siden begynte å heve seg etter siste istid, startet Akerselva sakte men sikkert å finne sin vei mellom innsjøen og fjorden.
Med tilsig fra vassdragene i Nordmarka er Maridalsvannet en stabil vannkilde som har vært brukt som drikkevann i Oslo siden 1867, mens byen fram til dette hadde hentet vannet fra elva lenger nede i elveløpet. At vi har et nært forhold til naturen har kanskje spilt en rolle nå når elva langt på vei er blitt levert tilbake til den, slik den engang var før industrieventyret tok til og gjorde Christianias framtidsoptimistiske borgere velstående og til tider ufattelig rike, mens elva ble mer og mer forurenset.
Det heter seg også at Akerselva alltid har delt Oslo i to, men fattigdommen og armoden grodde også på vestsiden når byen ble flyttet og gata Grensen ble byens grense mot øst etter bybrannen i 1624. Heldigvis, takket være klok politikk og engasjerte enkeltmennesker, flytter rikdommen stadig østover og gjør hele Oslo til en bedre by for oss alle.
Brekkefossen en vinterkveld
Helt fra middelalderen av har vannet i Akerselva blitt utnyttet av mennesker. Først var det kornmøller som fikk sin kraft fra fossene. Dernest overtok gradvis tømmersagene som skar tømmer til plank. Byens borgere fikk på 1700-tallet store inntekter og Christiania, som danskekongens by den gang het, begynte å vokse i omfang og rikdom. Når konjunkturene falt og trelasteksporten stoppet opp, tok spinnerier, veverier, fargerier, bryggerier, en seilduksfabrikk og mekanisk industri i bruk vannets kraft og egenskaper til sin produksjon. Kraftstasjonen ved Brekkefossen ble bygget i 1892 og skal ha forsynt Brekke brugs sager og arbeiderboliger med elektrisitet.
Et utdrag fra folkeminnesamler Peder Christen Asbjørnsens Kvernsagn, språklig oppdatert av Kjell Nedrelid, kan gi en stemningsrapport fra tiden med sagene: "Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra, og stundom ble, lik et jutulsverd - en skulle tro i fektningen med nattens ånder - et blinkende sagblad satt i bevegelse ut i luften, for å sage av kubbene eller de ujevne ender på stokkene."
Brekke sag ovenfor fossen med samme navn var den siste som var i virksomhet langs elva til den ble nedlagt i 1965. Det ble slutten på 400 års tømmersaghistorie.
Badende ungdom i Brekkedammen på Frysja
Lokalisert like nedenfor Maridalsvannet, byens drikkevannskilde, er Brekkedammen i dag først og fremst en badeplass med Oslos reneste badevann, nå fritt for sagflis, kloakk og avløp fra industri. Tidligere var det to tømmersager her og en metallvarefabrikk som laget bla. hestesko, spiker og fiskekroker. Planene var at Aftenposten skulle bygge sitt nye slott av en kontor- og trykkeribygning på tomten etter Kjelsås bruk. I september 1970 var alt klart til vedtak av byggetillatelsen i bystyret, da daværende ordfører Brynjulf Bull fra talerstolen forkynte at han hadde skiftet mening. Dette gjorde at flertallet skrotet planene om et ruvende høybygg og i stedet stemte for å bruke den kommunale forkjøpsretten og lot bygningene på tomten få stå. Istedenfor å rive, fikk forskjellige kunstnere flytte inn i lokalene i det som fortsatt er et levende "Frysja kunstnersenter" i de gamle industribygningene idyllisk liggende langs elva.
Teknisk museum ved Brekkedammen
En institusjon som har arvet mye av Akerselvas historie er Norsk Teknisk Museum. Opprinnelig var tanken at det før krigen skulle bygges et museum midt i industrilandskapet i krysset Sannergata/Thorvald Meyers gate nede i byen. Av forskjellige årsaker valgte man å lokalisere på Ensjø der museet holdt til fra 1958 til 1986. Når byggeplanene til Aftenposten ble skrinlagt, besluttet man å bygge nytt museum i nærheten av den gamle industrien og å flytte virksomheten hit til tomten etter Kjelsås bruk. Tomten ble gitt av Oslo kommune til museet i fødselsgave.
En avdeling har lenge vært viet industrien som var langs Akerselva. Alt fra en gammel kvernkall og et digert vannhjul til tømmersager, papirmaskiner, mekanisk vevstol og produksjonsutstyr for disse maskinene. Først ble mye av utstyret importert, men etter hvert overtok norske bedrifter produksjonen og vedlikeholdet takket være standhaftige bedriftseiere og ingeniører som insisterte på at vi skulle være selvhjulpne.
Museets store samling gjenstander rommer ikke bare etterlevninger fra livet langs elva, for Norsk Teknisk Museum er et nasjonalmuseum, et norsk museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin. Med gode tilbud for både store og små har museet vunnet flere priser, bla. ble det kåret til årets museum i 2011.
Vannturbin utenfor Teknisk museum
Etter å ha vært innom Teknisk museum og gått gjennom utstillingen om industrien langs Akerselva fra midten av 1800-tallet og hundre år framover, slår det meg hvor spennende det måtte ha vært å være "mechanicus" eller ingeniør på den tiden. Det må ha vært en tro på at alt kunne løses mekanisk sterkere enn gudstro. Ingenting stoppet de oppfinnsomme herrer. Ja, for det var den gang menn var menn og menn som styrte det meste.
Riktignok gikk økonomien opp og ned til tider, men da gjaldt det å finne nye rasjonelle metoder for produksjon eller endre type industri fra sagbruk til tekstil eller jern og stål, noe som krevde enda mer ny teknologi. Nå ble mange maskiner importert fra utlandet til å begynne med, men etter hvert tok norske bedrifter opp hansken, kopierte og forbedret. Det synes som om ingen oppgave var for stor. Alt arbeid ble i utgangspunktet gjort for hånd, men utstillingen viser også hvordan drivkraft fra vann, damp og elektrisitet ble brukt til å drive verktøy. Utviklingen mot våre dager der det meste blir gjort med maskiner var i gang. Man trenger ikke lenger "mannemuskler" for å få jobben gjort.
Strykene i Grandalen
Akerselva er også ei elv, forbi er livet som ren kraftleverandør. Den er ikke lenger gammel og grå. Ikke bare historie. Ikke bare en rynke i byens ansikt, men et smilebånd. Den er sunn takket være enkeltpersoners, interesseforeningers og myndigheters innsats for å rense den i tillegg til å bygge opp stammer av opprinnelige dyr og fisk som kan leve i sameksistens slik de engang gjorde. Her er laks og ørret og edelkreps og elvemusling for å nevne noen av artene.
Fra Maridalsvannet og ned til Oslofjorden er det i dag rundt 20 små og store fosser. Noen av dem er menneskeskapte, mens Nydalsfossen, Bjølsenfossen, Vøyenfallene og Øvre og Nedre foss var der fra naturens side. Restene av fossene er laget, enten for å skape fall for kraft til møller, sager eller annen industri, eller som demninger i enden av vannspeil i parkanlegg. Takket være en fisketrapp ved Nedre foss går laks og sjøørret nå opp til Kubaparken. Om sommeren er det lov å fiske her, bortsett fra området rundt Nedre foss og i kulpen under Øvre foss. I den øvre delen av elva settes også ut yngel og det er en fisketrapp ved Grønvold bro ovenfor Brekkedammen.
Skibakken i skumringen om vinteren
I lia her har det vært hoppbakke fra 1914 og fram til 1957 da anlegget ble revet. Unge folk av i dag på treningstur opp de nye ståltrappene fra Grandalen langs Akerselva og opp til busstoppet Skibakken ved Korsvoll, tenker kanskje ikke så ofte på at før i tiden kunne de ha møtt på skihoppere av begge kjønn svevende over 50 meter den motsatte veien før de kjørte over elva på et betonglokk. Ja selv kronprins Olav kunne de ha støtt på da han deltok i det prestisjetunge Nydalsrennet i 1921.
Byen nedenfor Nydalens Compagnie
Mot midten av 1800-tallet kom fire norske menn hjem fra opphold og utdannelse i utlandet. Fra Tyskland returnerte sivilingeniør Oluf Nicolai Roll, utdannet arkitekt og spesialist på å utnytte vannkraft. Adam Hiort og Knud Graah møttes i Manchester der tekstilindustrien og bomullsspinneriene var verdensledende. Bryggerieiersønn Halvor Schou returnerte fra handelskole i Lübeck og språkopplæring i Paris.
Adam Hiort etablerte sammen med et interessentskap det som skulle bli tekstilbedriften Nydalens Compagnie øverst i Nygårdsdalen som Nydalen het den gang. Knud Graah grunnla Vøyen spinneri sammen med sin svoger Niels O. Young ved Nedre Vøyen foss. Halvor Schou startet tekstilfabrikk i Brenneribakken og bygget seinere opp Hjula veveri ovenfor Beierbrua, det også ved Nedre Vøyen foss. Selv om utstyret og ledelsen av fabrikkene til å begynne med var engelsk, hadde sivilingeniør Oluf Roll en finger med i det meste og ble ikke arbeidsledig når bygninger skulle reises og maskiner settes i drift, maskiner som etter hvert også ble laget på Akers Mekaniske Verksted og Myrens Verksted, bedrifter som lå langs elva.
I tillegg til dette var det mange andre som investerte og bygget fabrikker basert på kraften fra elva, det var papirmøller, "sæbesyterier", fargerier, bryggerier og ikke minst teglverk. Murstein var nødvendig for all byggeaktiviteten og sporene etter uttaket av leire til brenning av mursteinene kan ses flere steder i landskapet rundt elva den dag i dag.
Inngangsparti Spikerverket boligsameie
Først var det kornmøller og tømmersager. Senere ble det tekstil. Så kom jernverket. Romsdalingen Oluf Onsum, som hadde startet Kværner bruk i Lodalen 1853, etablerte Cristiania Spigerverk i Nydalen samme år. Produktene var varmspidd spiker med bruk av kraft fra elva og skrapjern. Hundre år senere la «Spikerverket» beslag på hele Nydalen nedenfor Ring 3. Da hadde Christiania Spigerverk utviklet seg fra en enkel produsent av spiker til en storbedrift med eget smelteverk, flere produksjonssteder rundt om i landet og et bredt sortiment av produkter som armeringsstål, elektrodestål, handelsstål, harpunstål, granatstål, jernbaneskinner, stålull, spiker, skruer, bolter, muttere, spader, greip, river og raker, snøskuffer, motorsager, knipetak, hermetikkbokser, plastmatter, lengdeløpsskøyter, nøkler og egen galvaniseringsviksomhet.
Dessverre kunne ikke dette vare. Oppkjøp og omstruktureringer førte tilslutt til en politisk beslutning om å flytte største delen av virksomheten til Mo i Rana i 1989. Spiker og skruer ble imidlertid produsert i et eget selskap en tid etter dette, men nå er også denne virksomheten lagt ned. NRK-drama flyttet hit til det ombygde valseverket i 1992, men overlot lokalene til TV2 ti år senere. Hit flyttet også kulturinstitusjonene Riksteateret og Rikskonsertene, dagens Kulturelle skolesekk. I tillegg til justisdepartementet og flere andre institusjoner og selskaper, har i dag eiendomsselskapet Avantor eierskap til store deler av Nydalen og har utviklet dette til å bli en helt ny bydel i Oslo med egen T-banestasjon, handelshøyskole, kjøpesentre, torg, kino, kontorer og ikke minst en stor bygningsmasse med boliger.
Badeplassen i Nydalen
Tidlig 1980-tall hadde jeg en kort vikarjobb i Galvaniseringen på Spigerverket. Mottak og utekspedering av oppdrag. I en bygning liggende over elva der hvor folk i dag bader, badet metallet i lut, saltsyreoppløsning, vannbad og varme eller kalde sinkbad avhengig av om det skulle varmforsinkes eller el-galvaniseres. Det påstås at når avfallsvannet hadde gått gjennom bedriftens renseanlegg, så kunne det drikkes. Likevel er det en dyster statistikk fra både før og etter min karriere i vakta over utslipp som har ført til fiskedød i elva.
Gammel pipe mot Elkjøpvegg i Nydalen
Etter nedleggelsen av stålverket ble eiendommene langs denne delen av Akerselva interessante for investorer. Som den første store investeringen Kjell Inge Røkke foretok i Norge, kjøpte han opp "halve Nydalen". For å kunne utvikle området trengte han imidlertid større finansielle muskler, så selskapet Gjelsten & Røkke Eiendom AS fusjonerte i 1994 med Avantor AS som også ble navnet på det framtidige selskapet.
Avantor har sammen med kommunens reguleringer bygget den nye bydelen Nydalen. Et «mantra» som eiendomsutvikleren har i mente er: Eiendom for hodet og hjertet. Det er nesten som renessansens gjenfødelse med mennesket i sentrum. Et område som de siste 100 årene var preget av støy, skitt og forurensning har nå blitt til en grønn bydel. Det er mer enn 200 brønner for bergvarme her, og gjennom disse anleggene leveres cirka 70 prosent av energien til oppvarming og kjøling basert på fornybare kilder.
Gullhaug Torg 2A blir et miljøbygg utenom det vanlige. Signalbygget, som vil være synlig for hele byen, skal inneholde både boliger, kontor og næring. Prosjektet tar i bruk nyskapende miljøteknologi og blir det første kombinasjonsbygget i Norge med naturlig klimatisering. Bygget er også tenkt å skape aktivitet på gateplan med plassen ut mot elva som en sentral arena. Derfor vil Nydalen sentrum også bli bilfritt med tiden.
Utdeling av eksamenspapirer ved BI i Nydalen
Handelshøyskolen BI, opprinnelig Bedriftsøkonomisk Institutt, "BI" på folkemunnet, startet under krigen i 1943 som kveldsskole. Gjennom årene, med forskjellige organisasjonsformer og lokaliteter har BI etablert seg som en stiftelse i Nydalen, akkreditert som en vitenskapelig høyskole med siviløkonomstudie og grader opp til doktorgradsnivå. Instituttet er en del av "nybyen" Nydalen som har vokst fram etter at Christiania Spigerverk flyttet og etterlot seg store ubrukte arealer.
Selv om borgerne med handelsrettigheter i det nye Christiania etter flyttingen av byen i 1624 holdt til i Kvadraturen nær Akershus festning, ble etter hvert mye av deres rikdom skapt av næringer langs Akerselva. At handelshøyskolen har funnet veien til spikerverkets gamle tomter, befester historien på en underfundig måte. Man kan si at BI har kommet hjem til der hvor kapitalen en gang ble skapt.
Padlere ved Badebakken bru
Padlere og padlere, eller? De har i alle fall årer med seg. Noe som kan være nyttig når elva svinger eller strømmen er litt striere. Her i Lillo-/Bjølsenområdet, eller Bjølsendumpa, er elva rolig og har lite fall helt ned til dammen under "treskobrua", oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow, en industrimann fra 1600-tallet som eide flere sager og var med på å finansierte en papirfabrikk ved Bentsebrua. Det er populært å fortelle at han opprinnelig stammet fra en dansk slekt av treskomakere, men dette finnes det kanskje ikke belegg for.
Når padlerne kommer så langt som ned til Bjølsendammen, en kunstig oppdemmet dam ved Bjølsen valsemølle, bør de være forsiktige. Etter dammen faller elva 16 meter i den nærmest bortgjemte Bjølsenfossen, Akerselvas høyeste fossefall. Deler av fossen forsvinner under bygningene og man må inn på området til dagens Lantmännen Cerealia for å beskue den. Det bør nok padlerne i farkostene sine passe seg for.
Vannverksboligen på Bjølsen
Akerselva har nok til alle tider også vært brukt som drikkevannskilde. Da byen ble flyttet etter brannen i 1624, ble det på begge sider av elva lagt ned uthulede furustammer som ledet vannet fra inntak rundt gårdene Vøyen og Myren og ned til åpne "springer" i byen hvor befolkningen kunne forsyne seg av det alltid rennende vannet.
En ny brann i 1858 gjorde det klart at vannforsyningen ikke var til hjelp ved slukkingen. Furustammene var råtne og anlegget hadde for liten kapasitet. Nye vannrør i støpejern ble lagt ned i 1860 med inntak i Treschowdammen like ovenfor Bjølsenfossen, men siden byen hadde utvidet grensene ble det åpenbart at forsyningen var for liten. I 1867 flyttet Christiania vanninntaket til Maridalsvannet med så stor kapasitet at trykket ble for kraftig og det måtte bygges basseng for å jevne det ut. Bassengene ble plassert i Bjølsendumpa på den såkalte Heftyeløkka. I den forbindelse ble det ovenpå bassenget bygget et hus hvor vannvokteren holdt til.
Fortsatt spor etter teglverket på Bjølsen
En tidlig forsommermorgen ser området rundt den stille flytende elven i Bjølsendumpa tiltalende og forlokkende ut. På begge sider av elva er det boliger. På Bjølsen-siden, blokkene som erstattet trehusene etter byutvidelsen og den innførte murtvangen på slutten av 1800-tallet og fram mot 1960-tallet. På Lillo-siden, boligblokkene fra starten av 2000-tallet som utnyttet tomtene etter den fraflyttede Idun gjærfabrikk. Stille idyll. Bademuligheter. Bare en hundeeier og hennes mistenksomme hund å se.
Likevel, til tross for min noe ødelagte luktesans, en umiskjennelig stank river i nesa når jeg går ned på elvebredden. Det lukter ikke lenger gjær som for tre tiår siden, men kloakk. Jeg ser meg omkring. Jo, flere gamle rør ligger fortsatt åpne langs skjæringene på hver side av elveløpet. Kloakken fra området ledes i dag i avskjermede rør til renseanlegget på Bekkelaget, men overvannet finner til slutt fram til Akerselva. Jeg mister lysten på et bad og oppdager ute i elva og langs vannkanten røde rester med former som mur- og takstein. Det må være sporene etter Havna Teglverk som lå her og produserte byggemateriale sammen med mange andre teglverk både langs elva og flere andre lokalilteter i byen.
Bjølsen valsemølle leverer fortsatt mel til oss
Bjølsenfossen med sitt fall på 16 meter er Akerselvas høyeste og ligger litt anonymt gjemt innenfor gjerdene til Bjølsen Valsemølle. Det skal ha ligget mølle her siden middelalderen og dagens mølle, som er en videreføring av Bjølsen valsemølle, er en av få industribedrifter som fortsatt ligger langs elva. I tillegg til møllevirksomhet har kraften i fossen opp gjennom tidene blitt utnyttet både til sagbruk, såpefabrikk og veveri. Etter sin etablering i 1884 overtok Bjølsen Valsemølle lokalene til Sandager mølle på østsiden av elven og utvidet anlegget flere ganger til å bli en av Norges største møller. Dagens drivere av møllen, Lantmännen Cerealia, er stolte av å kunne videreføre denne tradisjonen.
Kornmøllene var antakelig de første som benyttet Akerselvas fossefall som drivkraft til verktøy for bearbeiding av råstoff til matvarer. De første møllene var kvernkaller, dvs. et vannhjul i fossen nederst på en loddrett aksling som drev den øverste av to møllesteiner som lå ovenpå hverandre oppe i kvernhuset. Dette utnyttet vannkraften svært dårlig, så på 1500-tallet ble overfallshjulet introdusert. Det oppreiste hjulet med skovler, som de fleste av oss forbinder med gamle møller, drevet av vannets tyngde fra en vannrenne og overført til møllesteinene vha. tannhjul eller reimer. Senere ble bruken av vannkraften effektivisert ved utvikling av turbiner som enten kunne brukes til å produsere elektrisk kraft eller drive møllene med mekaniske koplinger. I dag renner vannet bare forbi fabrikken. Elektrisk kraft fra andre og større vassdrag har overtatt rollen som energileverandør.
Gangbrua ved Jerusalem
Jerusalem var en husmannsplass under Aasen gård. Første industri som ble etablert her ved "Vandfall No. 9" var Jerusalem papirmølle på slutten av 1700-tallet. I 1812 ble møllen solgt og omgjort til en "klædesfabrikk", Lilleborg Fabrik, med stedsnavnet fra en gård i området. Et par tiår senere med nye eiere ble det også bygget en oljemølle her, og produkter som linolje, rapsolje, lampeolje osv. ble forretningsmessig svært gunstige. Oljen ble sentral i Lilleborg Fabrik og en annonse for produktene fra 25. mars 1833 i Norske Intelligenssedler blir regnet som starten på Lilleborgkonsernet. I 1842 ble det også oppført en såpefabrikk her, et "Sæbesyteri" etter datidens språkbruk.
En av de nye eierne var Peter Møller. Han utvidet virksomheten med et stort spinneri og satset også på igler til medisinsk bruk. Etter hvert konsentrerte han seg som eneeier av bedriften på medisinsk tran. Det er dette vi i dag forbinder med navnet hans, så i 1863 solgte han Lilleborg til gods- og handelshuseier Kildal som la ned spinneriet og bygde videre på oljemøllen og såpekokeriet. Lilleborg fikk etter hvert ry som en av Norges viktigste bedrifter og fra 1926 ble det hetende De-No-Fa Lilleborg fram til 1995. Produkter: Vaskemidler og oljer i forskjellige slag.
I år 2000 var det slutt for de fleste av fabrikkbygningene ved Lilleborg as som bedriften nå het, ettersom den hadde flyttet og etablert produksjon utenbys. En diger gravemaskin fra Danmark slukte historien og spyttet ut teglstein til gjenbruk, skrapstål til omsmelting og fyllmasse som ble kjørt bort. Et boligområde for folk med god økonomi ble etablert på tomten rundt noen få av de gamle bygningene Byantikvaren forlangte skulle bli stående som minner etter industriens dager. Etter industrien vokser det også trær langs elva. Mange trær. Store trær. Inne blant trærne står stolper av stål, vaiere og en ny hengebro, Jerusalembroen, en gangbro ved siloene til Bjølsen Valsemølle som er en fortsatt høyst levende bedrift på samme sted som det har vært mølle siden 1300-tallet.
Vøyen bru i Christian Michelsens gate
I middelalderen het elva Frysja - et navn som kan komme av å fruse, dvs. skumme eller bruse, sannsynligvis etter strykene og fossene. Det er bare å ta en tur inntil en av fossene langs elva, så ser man skummet og ikke minst hører fosseduren som aldri stilner. I skriftlige kilder fra 1636 dukker elva opp som Aggershus elv etter området den renner gjennom. Dette ble tungvint og senere ble navnet Aggers elv og nå altså Akerselva, både med og uten æ og tjukk l. Den har også blitt kalt Waterland's elv eller Vaterlandselva etter området ved utløpet, døpt av nederlenderne som hentet tømmer og plank i skipene sine i Bjørvika. Waterland: sump, vasstrukket land.
Vøien gård som lå ved elven her og har gitt området navn, het Vaðin på gammelnorsk og betyr gården ved vadestedet. Det kan bety at i dette området kunne man krysse elven på en forsvarlig måte. I dag går det ei bilbru som en del av Ring 2 over elva her, Vøyenbrua. Med bil er det knapt merkbart at brua finnes, men til fots under brua kan man følge gang- og sykkelstier med forgreininger videre nedover mot Vøyen-fossene og oppover på begge sider av elva. En forgreining går langs Myrens Verksted som i dag huser NRK-Østlandssendingen, flere andre mediebedrifter, treningssenter og et lekeland. På vestsiden går gangveien parallelt med Maridalsveien oppover mot Myraløkka, et yndet sted for soling og avslapping.
Glads mølle
Oslos eldste gjenværende industribygg fra aktiviteten langs Akerselva er også det eneste av disse bygningene som er fredet. Her ble det opprettet en papirmølle i 1736 med navnet Nedre Papirmølle. Den ble drevet sammen med Bentse Brug fra 1748. Femti år senere overtok industrimannen og stortingsrepresentanten Fredrik Glad og gav bedriften nytt navn. I 1870-årene opphørte driften og fra tiåret etter benyttet Hjula veveri lokalene. Etter dette har bygningen huset annen industrivirksomhet. I den senere tid fram til 1958 ble det produsert grammofonplater her før et trykkeri flyttet inn og leide av kommunen før de overtok eiendomsretten på 1980-tallet.
Trærne foran Månefisken og Hjula veveri
Det vokser trær langs Akerselva. NOen Om høsten når løvet har falt, kan man se hva trærne skjuler. Om våren og sommeren grønnes det til i et av Oslos største og viktigste skogsområdet og skaper grobunn for annen vegetasjon og dyreliv både i og rundt elva.
Som Are skriver på nettsiden til Akerselvas venner: "Kantvegetasjon langs elva er viktig for planter, dyr og mikroorganismer. Kampen for å sikre de grønne arealene er den viktigste oppgaven for miljøforeningen Akerselvas venner. Skog langs elvekanten forhindrer utgraving /erosjon ved flom, siden røttene holder på jordsmonnet. Og tett vegetasjon langs elvekanten gir fisk og bunndyr bedre skjul og næring. Skogsvegetasjon binder og bryter ned støvpartikler, tilfører oksygen til luften, øker luftfuktigheten og reduserer temperatursvingningene".
Høstflom i Nedre Vøyen foss
En ting var når nedbøren sørget for at alle fossene gikk for fullt. En annen ble situasjonen når tørken eller kulden senket vannstanden og man måtte innstille møllene, tømmersagene og spinneriene langs elva før industrien ble elektrifisert ut på 1900-tallet. Sett bort ifra gårdene langs elva og deres vannrettigheter, var Akerselva og skogene i Nordmarka i danskekongens eie til langt ut på 1600-tallet. For å finansiere krigene kongen engasjerte seg i, solgte kronen vannrettigheter og tomter langs elva til Christianias borgere. Sågar eneretten til fløting i Nordmarkas elver ble overdratt til private, noe som midt på 1800-tallet førte til at baron Wedel Jarlsberg satt som eier av skogene og rettighetene til dammene i elvene og Maridalsvannet. Han trengte vann til fløting av tømmer til sine to sager ved Brekkedammen. Uten tanke for sesongvariasjoner lot han vannet renne til magasinene var tomme til stor frustrasjon for brukseierne lenger nede langs elva.
Nå var det ikke bare industrien som trengte vannet. Kommunen hadde behov for rent drikkevann til den sterkt voksende byens innbyggere. Fram til midten av 1800-tallet lå vanninntaket ved Vøyen. Da var de uthulede furustokkene som ble brukt som vannrør så råtne at det meste av vannet rant ut i grunnen. Dessuten var elva til tider veldig forurenset. Kommunen besluttet derfor å legge vannforsyningen i jernrør og å flytte inntaket til Maridalsvannet. Dette protesterte Akerselvens mektige Brugseierforening mot og fikk rettens kjennelse til erstatning fra kommunen, samt at vannuttaket måtte reduseres. For å sikre en mest mulig stabil vanntilførsel måtte også dammene i Nordmarka forsterkes og reguleres av damvoktere. Dette krevde en avtale med baronen, som etter hvert ble svekket av dårlige konjunkturer for tømmer. Baronen, brukseierne og kommunen kom derfor i 1885 fram til en overenskomst, «Baronkontrakten», om fordelingen av vannressursene.
I dag er det bestemt at en viss vannmengde alltid skal renne ut ved dammen i Maridalsvannet. Dette for å ivareta livet i og miljøet rundt elva.
Fabrikkjentene på Beierbrua
Aktiviteten i de ulike bedriftene krevde arbeidshender. Kvinner og menn besatte stillinger i forskjellige yrker og arbeiderstrøkene rundt nedre del av elva tok til å forme seg. Først oppe ved Sagene, så lenger nede på Grønland og på Vaterland. Tenk deg 1000 kvinner, de fleste unge, samlet på torget foran Hjula veveri i enden av Sagveien tidlig om morgen før signalet om arbeidsdagens start lyder. Inn i støyen og støvet til en 12 timers arbeidsøkt, bare avbrutt av en times spisepause midt på dagen. Som Oscar Braaten, Akerselvas arbeiderdikter framfor noen, har skildret det, var det et liv lenket til en maskin, en spinnemaskin, en vevstol. Alternativet var en enda dårligere betalt post som hushjelp eller tjenestejente. Mennene, sies det, til tross for hardt arbeid og lav lønn, hadde det lettere. De kunne velge mellom jobber som alt fra formannsstillinger til dagsarbeid i de forskjelligste bedrifter.
Graahs spinneri blir Mølla og Wallmans ved Nedre Vøien bro
"En ulykke kommer alene, mens lykken kommer i strømmer" er et nytt munnhell som forsøker å ta oppmerksomheten bort fra det gamle der "ulykker sjelden kommer alene". For området rundt Nedre Vøyen foss, kan en spekulere i om det til og med var en lykke i ulykkene. I dag tar fossen seg godt ut i landskapet med Beierbrua og Hønselovisas hus der de balanserer sivilingeniør Oluf Rolls imponerende 1800-tallsbygninger som huset Graahs Vøyens Bomuldsspinneri og Halvor Schous Hjula veveri på vestsiden.
På begge sider av elva var det inntil 1960-tallet fabrikker. Iveren etter å rydde opp og bygge nytt i Oslo førte til at alle industribygg på østsiden av fossen ble revet for å gi plass til en OBOS-blokk på 19 etasjer. Der det før var bryggeri, hesteskosømfabrikk og teglverk ble det nå en bratt bakke og høyhus opp mot Ringnes bryggeri. Når så Hjula veveri brant på begynnelsen av 1970-tallet, var det en engasjert entreprenør som sammen med Byantikvaren startet prosessen med å gjenbruke gamle industribygg og gi dem nytt innhold. I Graah flyttet Gino Valentes restaurant og nattklubb Mølla inn og skapte blest om området. Til det ominnredete Hjula var det mest arkitekter som først lot seg lokke til nygamle lokaler. En ny tidsalder var blitt innledet der profesjonelle eiendomsutviklere mer og mer tok over for kommunens byplanleggere.
I 1988 ble Mølla landskjent da TVNorge og senere TV3s populære "gameshow" Casino med Halvard Flatland som programleder og Tause Birgitte som assistent ble skapt her en gang i uken. I dag holder det svenske matogshow-konseptet Wallmans salonger til her, mens det i gamle Hjula er alt fra bryggeri og bakeri til klesdesignere og filmskapere. Når ulykken først er ute, tar gjerne noen initiativ til forbedringer.
Shed-taket på Graahs veveri senvinters
Knud Graah var dansk, opplært til handelsmann i Christiania, pioner som industrigründer og grunnlegger av Vøien Bomuldspinneri, eller bare Graah på folkemunne, ved Nedre Vøyen foss. Bedriften startet sitt tekstileventyr i 1846. I 1913 i gunstige tider, fire år etter Graahs død, ble et nytt veveri med elektriske motorer ved hver maskin bygget etter nye arkitektoniske prinsipper med lyse, luftige lokaler langs elven nedenfor spinneriet. Rett etter første verdenskrig ble veveriet utvidet oppover mot fossen til slik bygningene står i dag. Alt har sin tid. I 1955 ble tekstilindustrien samlet ved Frysja og lokalene forlatt.
Tekstilindustrien langs Akerselva fikk sitt endelikt i 1957. Med nye maskiner drevet av elektrisitet hadde Akerselva som kraftkilde utspilt sin rolle. De lave lønningene og de dårlige arbeidsforholdene i fabrikkene kunne ikke kompenseres med rasjonalisering. India tok over produksjonen av tekstiler. Globaliseringen hadde startet. Den har imidlertid sine tankekors. Et av firmaene som huses i det som var Vøien veveri og som i dag kalles Mølleparken 2, produserer sportsbagger i Asia for salg i Norge og resten av verden. Andre som utnytter de flotte lokalene i dag er tv-produsenter og kulturbyråkrater. Det er som om arkitekten bak bygningene hadde tenkt at bygningene etter hvert skulle romme andre aktiviteter. Shed-taket og høyden under det er anvendelig til så mangt.
Arbeiderbolig Sagveien 10
Smeden Hans Jacob Hansen jobbet fra 1870-tallet og kanskje helt fram til sin død i 1898 ved Myrens verksted. Som husmannssønn av bondeslekt fra Romerike er han typiske for mennene som kom til byen for å finne seg arbeid. Han giftet seg med møllerdatter Lovise Sandersen på Sagene i 1861 og jobbet en stund ved barneinstitusjonen Toftes gave på Ullensaker før familien slo seg ned i Christiania. De leide lenge i Sagveien 11, før de kjøpte huset i nr. 10 og flyttet hit i 1884.
Historien sier ingenting om hvorvidt Hans Jacob deltok i Arbeiderrørsla, men som Gro Røde skriver i boken "Livet langs elva", ble det etter hvert fagforeningsvirksomhet ved Myrens verksted og alle de andre bedriftene. Foreninger som alle deltok i og som arbeidet for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Paradoksalt nok var det arbeidsgiverne i Brugseierforeningen som støttet opp om Sagenes Arbeidersamfunn. En fane fra alle bedriftene og brukene som fantes langs Akerselva ble gitt til arbeiderne den 17. mai 1884. Fanen som henger i Arbeidermuseet, inneholder alle bedriftenes navn og en mengde arbeidsrelaterte symboler. Det var imidlertid en restriksjon ved gaven, den skulle ikke brukes politisk. Bakgrunnen for gaven var nok at bedriftseierne, som i de tidligste årene av industrioppblomstringen langs elva sørget for sine egne arbeidere på en paternalistisk måte, så hva som skjedde i de andre industrialiserte landene der arbeiderbevegelsen vokste fram. Til tross for innsatsen for å motvirke politiseringen meldte Sagenes Arbeidersamfunn seg først inn i partiet Venstre i 1893 og senere inn i Det Norske Arbeiderpartiet i 1903.
Laks hopper i Øvre foss
Av tusen egg er det en laks som en høstmåned kommer tilbake fra Atlanteren til det ferske vannet i Akerselva for å "leke" og gyte. Det blir et liv uten mat og med full fokus på å sikre neste kull villaks som ønsker å gyte der den ble født. Hunnlaksen legger egg i nøye utvalgte kulper. Hanlaksene sloss om å få være far til den nye generasjonen, men hunnlaksen lar bare den hun synes best om strø melke over eggene. En laks på 3 kilo kan ha 4000 egg. Eggene faller ned blant steinene i elva og ligger i vannet som har ca 4 grader fram til neste vår. Da klekkes de og små laksefiskene starter en syklusen hvor det første året tilbringes i elva.
Året etter at Oslo-laksene blir født drar de - 12 til 15cm lange - i flokk ned Akerselva og ut i Oslofjorden. Der må de gjennom en krevende prosess for å venne seg til saltvannet. Flokken setter så kursen mot Færøyene for å fete seg opp før den svømmer videre til Canadas kyst. Når de er modne for forplantning, returner de fra turen til "Over there" og tilbake til stedet der de tilbrakte det første året av sine liv for å fortsette kretsløpet med ny fiskeyngel.
Kunsthøgskolen i Oslo - KHiO
Om kunst er 10 prosent talent og 90 prosent beinhard jobbing, er det noe symbolsk over at Kunsthøyskolen i Oslo flyttet inn lokalene etter Christiania Seildugsfabrik. Det sies at innenfor veggene av de imponerende bygningene som var nesten like store som Slottet, var arbeidsforholdene tøffe. De nærmere 1000 menn og kvinner som på slutten av 1800-tallet slet lange dager for lav lønn for å forsyne den store norske seilskipsflåten med seil av alle slag, hadde etter sigende strenge arbeidsvilkår og et arbeidsmiljø med støv, møkk og dårlig luft som folk ble sjuke av; «Fillesjuka» kalte de det.
HMS er kanskje heller ikke det første dagens kunststudenter tenker på når de søker seg hit til KHiO. For mange kan det etter endt utdanning bli mye arbeid for lite penger i et kunstmarked hvor «stjernene» stikker av med den største potten. Etter ombygging av «Seilduken» er ca. 500 elever med omtrent 180 lærere fordelt på Kunstakademiet, Teaterhøgskolen, Operahøgskolen og studier i Kunst og håndverk, Dans og Design. Litt avhengig av studieretning, kan man her gå gjennom ettårs studier eller få universitetsgrader som Bachelor og Master før man søker lykken ute i den store verden.
Mann mater fugler i Kubaparken
Kuba var opprinnelig navnet på ei vik i Akerselva i bunnen av Bergverksgata på Grünerløkka. Nå er området utvidet til å gjelde parkdraget mellom Vulkan og Aamodt bru. Parken ligger like ved en avdeling av Foss videregående, Arkitekthøyskolen og «Studentsiloen», en kornsilo ombygd fra tidligere mølledrift til boliger for studerende. Det er derfor et populært område og ferdes i for studentene. Gangbroen som krysser elva her gjør også parken til en trafikkåre for mykere trafikanter på vei til dagens gjøremål. Vi andre som ikke har hastverk kan bruke parken til rekreasjon og f.eks. mate endene som er Akerselvas fugl. I tillegg har parken vært brukt til konserter, politiske møter, til ballspill og filmframvisning og til mye annet.
Om du ønsker å ta rede på hvor navnet kommer fra, bør du studere historie og begynne å forske. Det er imidlertid tre teorier, alle like lite eller godt sannsynlige: 1) I motsetning til Ny York som lå på østsiden av elva nedenfor Grünerbrua, lå Cuba høyere oppe og et stykke borte. Teorien støtter seg på tanken om at sjøfolk kom hjem og fortalte om Cubas frigjøringskamp under krigen mellom USA og Spania i 1898 og at gutta i gata lekte det de hadde hørt. 2) Med forskjellig navn og organisasjonsformer hadde Oslo Gassverk produksjon av gass fra kull til forbruk i byen fra 1848 til det ble nedlagt i 1978. Det påstås at navnet Kuba skal ha vært inspirert av kubeformen på bygget til gassverket, men dette stemmer ikke for den store gasstanken var sylindrisk. 3) I følge eldre kart skal Kudskebakken ha ligget på nedsiden av Telthusbakken og ned mot elva. Kuba skal så være en forkortelse for stedet der førerne lot hestene komme ned til vannet for å drikke. Her er det bare å gjette, eller fordype seg i historien for å finne mer faste holdepunkter.
Telthusbakken fritt etter Inger Munchs fotografi
Etter å ha bodd forskjellige steder i Christiania flyttet familien til Edvard Munch og han selv inn i Fossveien 7 på Grünerløkka i 1875. Det var her hans eldste søster døde av tuberkulose, en sjelsettende hendelse som han senere kom tilbake til og som er utgangspunktet for hans gjennombrudd, maleriet "Syk pike". Det finnes for øvrig flere ungdomsarbeider av området rundt Telthusbakken, bla. ett fra året da han bestemte seg for å bli kunstner. Det viser bakken med Gamle Aker kirke på toppen slik det kan ha sett ut fra leiligheten familien bodde i.
Den yngste søsteren Inger fikk på 1920-tallet et kamera av broen Edvard. Hun gikk langs Akerselva og dokumenterte det hun så av landskaper og mennesker. Boken Akerselven med et utvalg av bildene ble utgitt i 1932 og ble veldig populær. Et av motivene var Telthusbakken. Hennes bilde har med gassverket som stod på Kuba den gang, ellers er bakken og kirken på avstand omtrent som de den gang var.
Nedre foss gård restaurant og "Studentsiloen"
Det blir færre og færre spor etter mølledriften langs Akerselva, men «Studentsiloen» og Vekta galleri ved Nedre foss er fortsatt synlige tegn i terrenget, ombygget og omdefinert fra hhv. kornsilo og bilvekt for veiing av mølleprodukter. Dette er slutten på en æra, for ved Nedre foss har det vært mølledrift siden middelalderen, da som en mølle ved en gård tilhørende Hovedøya kloster. Opprinnelig lå gården ved begge de nederste fossene i Akerselva og strakte seg helt bort til Torshovbekken. Etter reformasjonen ble gården krongods og kvernene og sagene som lå der ble ofte kalt Kongens Mølle. Bjølsen Valsemølle, som med svenske eiere fortsatt driver møllevirksomhet oppe ved Sandaker, drev mølle her fram til 1986 da bygningene ble revet. Studentsamskipnaden i Oslo kjøpte kornsiloen, som ble brukt som kornlager fram til år 2000, og bygde den om til hybler.
Området rundt Nedre foss har siden middelalderen også vært et trafikknutepunkt, da fossen er den siste på veien ned mot Oslofjorden. Den eneste brua over elva som fantes før Nybrua ble bygget i 1654 lå her. I dag kalles den Grünerbrua og fram til 1865 ble det krevd bompenger ved passering. Det var også mulig å komme hit med pram for frakt av gods, siden høydeforskjellen ned til utløpet bare er 1 meter og i 1840 og 1850-årene ble det lagt planer for oppmudring av elva og å legge en havn her. Videre har brua hatt militær betydning flere ganger og er i den forbindelse blitt revet ved 2 anledninger. Begge gangen bygget opp igjen i treverk før den i 1953 ble erstattet med en betongbro.
Navnet Grüner og Grünerløkka stammer fra myntmester Fredrik Grüner som kjøpte gården av Kongen i 1671. På slutten av 1700-tallet anla familien en storslått barokk hage i skråningen bak gården, det som i dag er parken Grünerhagen. Huset som nå er restaurert til et restaurant-kompleks, ble bygget som hovedbygning i 1802 og er Grünerløkkas eldste. I 2008 bestemte Oslo kommune at området rundt skulle bli park og i 2017 åpnet Nedre Foss park samme år som restauranten Nedre Foss Gård ble gjenåpnet etter brannen i 2015.
Gamle Indigo fabrikker og Akerselva Miljøpark
Tømmersagene, den raskt voksende byen og den nyere industrien benyttet alle elva som utløp for sin kloakk. Akerselva ble en tyktflytende suppe som stinket. Ved utløpet, der Operaen og Munchmuseet ligger i dag, la all sagflisen fra sagene seg som nytt land. Kloakken fra byen ble ledet rett ut i elva og industrien hadde ingen krav til rensing av sine utslipp. Det ble sagt tidlig på 1900-tallet at man kunne se på fargen på rottene langs elva hvilken farge man i veveriene gav tøyet den dagen. På 1920-tallet begynte man imidlertid å forsøke og rydde opp. Den danske ordføreren i Christiania, Carl Jeppesen, skal ha sagt ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at "Akerselva er blitt en heslig rynke i byens ansikt, mens den burde vært et smilebånd".
Utover 1900-tallet hadde kommunen til tider god økonomi og kjøpte opp tomter der det var mulig. Etter hvert som industrien flyttet vekk fra elven ble gjerdene som hadde skilt bedriftene fra omverdenen revet og områdene omgjort til park med stier og veier en nå kan følge på begge sider nesten langs hele vassdraget. På 1960-tallet satte "Akerselvas venner" søkelyset på forurensningen og sådde frø i folks bevissthet uten at det ble så mye praktisk politikk av det.
Tidlig på åttitallet ble stiftelsen IN’BY opprettet støttet av kommunen og flere organisasjoner. Det var landskapsarkitekter og arkitekter som etter en del andre oppdrag i Oslo ble engasjert av Plan og bygningsetaten til å lage et strateginotat om Akerselva. Som miljøvernminister og oppvokst i området, engasjerte Sissel Rønbeck, etter flere alvorlige utslipp i elva, staten på 1980-tallet og bevilget midler til det som ble døpt Akerselva Miljøpark. Kommune og stat i samarbeid med IN'BY som sekretær fikk fart på opprenskingen. Parklegging og kamp mot forurensning stod fremst på agendaen. Av 23 millioner statlig bidrag fra Miljødepartementet ble 10 av dem brukt på kulturminnevern. Det meste gikk til rehabilitering av forfalne bygninger langs elva og den gamle tekstilfabrikken Indigo var en av dem.
Peer Gynt bestiger bukken på Ankerbrua
I begynnelsen av 1900-tallet var det ca. 3800 hester i transportens tjeneste i byen. De fraktet alt som skulle bearbeides fra havnen og opp langs elva til fabrikkene. Ferdige produkter skulle motsatt vei tilbake til skipene eller til butikkene i bykjernen. Dette gikk langsomt og hestene forurenset både elva og gatene.
Industriens utbredelse krevde større planer. Trikken var blitt elektrifisert i 1899. Ny drivkraft krevde nye måter å tenke på. Et av alternativene var å mudre opp elva og lage en kanal fram til Nedre Foss der flate lasteprammer kunne gjøre tjenesten til erstatning for hestene. I disse planene lå det også forslag om lagerhus langs den nedre delen av elva og gjøre den om til en kanal. Et alternativ var også å bygge en såkalt "bruksbane" med sidespor til de største fabrikkene. På den andre siden var det også planer om å legge park langs elva i det samme området. Tallak Moland skriver i sin bok "Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år" om det han kaller estetikernes kamp for parklegging av elva mot byplanleggerne som var mer opptatt av infrastruktur. Her stod Veivesenets overingeniør, kommunens reguleringssjef og statsarkitekten mot byens politikere og private parkforkjempere.
Bilens inntog, Gjøvikbanens sidespor til industrien øverst i dalen og elektrisiteten som etter hvert gjorde fabrikkene uavhengige av elvas kraft, slik at de kunne flytte til andre mer transportvennlige tomter, førte til at planene om bruksbanen og kanaliseringen av elva ble skrinlagt. Ny Ankerbru stod ferdig i 1926. Dyre Vaas bronseskulpturer gjorde den til «Eventyrbrua» i 1937. Man kan si det ble forsoning mellom kreftene i kommunen. Ny bru med estetisk utforming i jugendstil besmykket med skulpturer var et av resultatene. Starten på parkleggingen ble et annet.
Nybrua - på vei mot byen
Fra gammelt av var forløperne til dagens Grünerbro det eneste stedet man tørrskodd kunne passere elva i nedre del. Det betød at trafikken inn til Kvadraturen, til der Christiania var blitt flyttet etter brannen i 1624, gikk langs det som i dag er Lakkegata. Vaterlands bru ble oppført i 1654 og ble da hovedfartsåren inn til byen fra sør. Det neste tilskuddet av bruer i nedre del av elva ble Nybrua, bygget i 1827. Den ble en del av den Trondhjemske hovedvei og den viktigste innfartsåren fra nord. I 1878 ble den forsterket og gjort klar for trikken som til å begynne med ble trukket av hester. Steinvelvingen fra den opprinnelige brua er fortsatt synlig på sydsiden.
I dag som i de snart foregående 200 år, er Nybrua en viktig innfartsåre til sentrum av Oslo der den nå sørger for at fire trikkelinjer, drosjene på holdeplassen og noen privatbiler kommer seg sikkert over elva. Ikke minst er den viktig for fotgjengere og alle som ruller på to hjul mellom den populære Grünerløkka og byen.
Flom under Nybrua
Ikke bare er Akerselva et smykke som pynter byen når våren kommer og det grønnes langs elvebredden. Den er også en sikkerhetsventil for at alt vannet som samles opp i dens nedslagsfelt renner ut i fjorden på en forsvarlig måte. I likhet med Frognerelva, Alnaelva, Hovinbekken og andre vannveier gjennom Oslo sørger den for drenasje året rundt og er et viktig avløp for vannet som ellers kunne skape flom og ødeleggelser i byrommet. Nå har kommunen kommet til en erkjennelse om at åpne elver og bekker er sikrere og vakrere enn når de går i rør under asfalt og bygg, derfor er det prosjekter flere steder i byen for å få de gamle vannveien opp i dagen igjen.
Chr. Krohgs gate 30 skulle bli en del av byens kanalisering
Sam Eyde er nok mest kjent i Norge for i begynnelsen av 1900-tallet å ha startet opp Notodden Salpeterfabrikk og Kunstgjødselfabrikken på Rjukan, etter hvert Norsk Hydro. Dette var fabrikker der prosessene benyttet elektrisk kraft, elektrisitet skapt av vannkraften han hadde sikret seg rettigheter til i Telemark. Før det hadde rikmannssønnen fra Arendal skaffet seg utdanning som ingeniør og praksis med jernbaneutbygging i Tyskland. Han kom hjem med vinnerutkastet til utvidelsen av Østbanestasjonen i Christiania mot slutten av 1890-tallet, startet eget Ingeniørfirma og begynte å legge planer både for å lage en kanal langs nedre del av Akerselva og en jernbane, en "Bruksbane", oppover mot elvas industri som trengte alternativer til hestetransporten.
I planene for kanaliseringen av den nederste delen av elva inngikk byggingen av såkalte frilagre, dvs. lagerhus der importerte varer kunne ligge ufortollet inntil de skulle brukes. Dette ville gi muligheter for enklere handel med utlandet. Tegningene fra prosjektet viser elva som en kanal med bygg på begge sider lik det som stod ferdig i Chr. Krohgs gate 30 i 1903, noe som ville gitt dette området rundt Hausmanns bro en helt annen karakter. Frakt av gods skulle så foregå på bruksbanen eller flatbunnete prammer videre oppover elva.
Et eiendomskrakket i 1899 satte en stopper for flere lagerbygg. Bilen begynte å gjøre sitt inntog og gjorde planene om bruksbanen mindre aktuelle. Tanken om parkanlegg langs elva vokste seg til realiteter her og der, så lagerbygningen i Chr. Krohgs gate 30 blir det gjenværende minnet om planene for Oslo som en by med kanal, en gang laget av en iderik mann.
Dykkar skulptur stuper mot lyset ved Vaterlands bru
Vaterland var lenge "Filleproletariatets" uregulerte forstad til Oslo. Vaterland bro fikk på 1800-tallet tilnavnet "Syndens bro". Om det var bøndene som kom fra landet over broen til Vaterland med sine varer og ble "bondefanget" der, eller om det var byens borgere som tok turen over til etablissementene på Grønland for å forlyste seg, kan vel være hipp som happ. Her ligger ikke lenger kneiper og horehus som lokker, men slikt har en tendens til å feste seg i enkelte strøk av byer. I dag foregår det narkotikaomsetning på det illegale markedet her, og det oppstår mye tumulter i området rundt denne virksomheten. Det er nok greit at politistasjonen ligger noen steinkast unna.
Når det er sagt, har det skjedd store positive endringer på begge sider av elva etter at områdene ble omregulerte, selv om noen av bygningene som stod der kunne vært bevarte og fylte med nye aktiviteter. Spesielt det kommunale slakterihuset på Grønland kunne vært spart med tanke på å ha en referanse til historien. Nå er det ikke blitt slik, så vi får håpe at dykkerne kan stupe ned i den kommende oppgraderingen av området og komme opp med noe som gjør trivselen bedre.
På Nylandsbrua
På 1960-tallet ville politikerne gjøre Oslo mer funksjonell. Planer for sanering av boligmassen og bygging av høyhus og veier med bilen som fremkomstmiddel ble lagt. Oslopolitikere kom hjem fra en studietur til USA i 1965 med planer om en 12-felts motorvei tvers gjennom byen. Staten og en gruppe arkitekter som våknet opp fra modernismens overbevisninger bremset disse planene noe, men det ble likevel laget en strekning motorvei fra vest til øst gjennom Bjørvika, den såkalte Grunnlinjen, der Nylandsbrua og Nylandsveien var en del av trafikkmaskinen i to plan som ble kalt Bispelokket.
Uten å skjele til planene for et sammenhengende grønt belte fra Bjørvika til Maridalen, ble nedre del av Akerselva lagt i kulvert som en del av veiutbyggingen og for å muliggjøre en utvidelse av jernbanen. Resultatet ble at småbåtene som hadde plass langs elva opp til Nybrua, måtte flytte og livet på elva lagt under lokk. De samme politikerne ønsket å rive størstedelen av boligmassen i Oslo indre øst for å bygge nytt. Nylandsbrua og veien står fortsatt som et monument over en tid da alt skulle moderniseres og bilen skulle være sentral i folks liv. Nå er Bispelokket revet, men de fleste av de gamle bygårdene er byfornyet.
Frukt- og grøntmarked i Smalgangen
Lenge før elva ble lagt i kulvert var det fisketorg ved Vaterlands bro. Fra 1860 var det også kvegtorg her på Grønland. I 1906 stod Oslo Slakterhus ferdig med Kjøtthallen og kjøttkontrollen, kalt Kutørjet på folkemunne. I tillegg holdt Gartnerhallen til her. Oslo Slakterhus var et bygg i imponerende Jugendstil, et bygg som dessverre ikke ble tatt vare på og fylt med nytt innhold da virksomheten ble flyttet til Kjøttbyen på Furuset. Tidlig 1970-tall var det ikke lenger passende å ha slakteri og grønnsaksgrossist midt i byen.
Etter rivningen av Kjøtthallen ble den store tomten asfaltert og brukt som bussholdeplass. Først helt på slutten av 1980-tallet ble boliger bygget på plassen og handlegaten innendørs i Galleri Oslo tatt i bruk. Handlegaten ble aldri noen suksess og bygget rommer i dag Oslo busstasjon, undervisningslokaler og kontorer.
Boligbyggene ligger på nordsiden av Galleriet. Fra å være en liten gatestump nord for Grønlandsleiret nær elva, er nå Smalgangen en handlegate som går gjennom boligbebyggelsen med butikker i første etasje. Om ikke kuene har kommet tilbake, så har en butikk med Halal kjøtt og en av Oslos største frukt- og grønnsaksutsalg etablerte seg her takket være innvandrere som driver dem. Her er det gode varer til greie priser og alltid mange mennesker rundt rekkene av kasser med fristende tilbud.
Rundkjøringen ved Radission blue
Med sine 117 meter er Oslo Plaza fortsatt byens høyeste bygning. Sammen med «geitosten» som ble bygget for Posten, utgjør de to byggene en høyhusklynge som det er planer om å utvide. For å redusere bilbruken ønsker kommunen i 2022 å endre høyhusstrategien ved å bygge flere høyhus nær kollektivknutepunkt. Det hevdes at om Oslos politikere hadde fått det som de ville på 1960-tallet, hadde hele byen sett ut som områdene rundt Oslo City og Biskop Gunnerus gate. Den nye strategien vil gi noen slike områder, mens store deler av byen da kan beholde den lave bebyggelsen uten å måtte ta deler av marka til utvidelse.
Soria Moria bak Akrobaten og BarCode
Til protester ble det fra 2006 av, sørøst for Sentralstasjonen, bygget det som nå pga. bygningenes utseende og plassering sett fra sjøsiden, kalles BarCode. Det kalles også Operakvartalet, ligger på nordsiden av Dronning Eufemias gate og motstemmene hevdet at hele byen ville bli avskåret fra utsikten til havnen og fjorden. To år senere, på tomten lengst ute mot fjorden i Bjørvika åpnet Operaen i en bygning som er kjent verden over for sin arkitektur. Siden har flere signalbygg som Deichmanns bibliotek og Munchmuseet kommet til og danner nå, sammen med boligutbyggingen på Sørenga, en levende bydel med boliger, kontorer, restauranter, butikker og egne sjøbad.
Operaen og figurene på Operastranda
Isbreen i byen, Snøhettas genistrek av en bygning fra 2008 er viden kjent for sin arkitektur. Operaen huser også musikere og dansere i verdensklasse og har blitt en storstue i Oslos musikkverden der populære artister av og til får gjeste med forestillinger og konserter i tillegg til operaens og ballettens egne oppsetninger. Det siste tilskuddet i området er Operastranda hvor solen og et avkjølende bad kan nytes om sommeren i en fjord som er betydelig renere enn bare for noen få år siden.
Byen speilet i vinduet på Munchmuseet en vårettermiddag
Det stod lenge en liten modell nede ved utløpet av Akerselva som skulle vise hvordan det nye Munchmuseet var tenkt kledd. Vi ble lovet et lysende tårn i glass med en original knekk på toppen. Et monster i mørk aluminium med en kopi av knekken fra et hotell i Las Palmas på Gran Canaria var det vi fikk. Når det er sagt, så kunne det gått verre. Bygget inneholder god kunst og det er en utrolig utsikt fra restauranten høyt oppe over byen. Nederst er det nok glass i vinduene til at byen og den kaotiske tomten i forgrunnen kan speile seg. Dessuten ser det ut til at Oslos nye tilskudd av opparbeidete elvebredder tiltrekker seg både sine borgere og turister i tillegg til aktiviteten med alle typer småbåter på elva og på vannet rundt Sørenga.
Bebyggelsen i Bjørvika en vårmorgen
Fra middelalderen av var Bjørvika avgrenset av strandlinjene som er markert opparbeidet i Middelalderparken og som lå langs gatene Grønland og Grønlandsleiret. Den har vært en del av Oslos havn, hvor eksporten av tømmer og plank foregikk før industri, skipsverft og trafikkmaskin la beslag på arealene. Etter utbyggingen av BarCode, Operaen, Munchmuseet, boligene og forretningsstrøket har Bjørvika blitt et utvidet begrep der også landområdene er med.
Utfyllingen av Bjørvika gikk gradvis. Først med avleiringene fra avfallet som fulgte Akerselva ut i fjorden. Senere med grøvre materiale. Helt fram til etterkrigstida gikk sjøen nesten inn til Østbanen. Jernbanetorget, Oslo S og Vaterland, deler av Grønland og de tidligere kaiområdene sør for jernbanesporene ligger på fyllmasser.
Saunaene til Oslo Badstuforening på Sukkerbiten
Sukkerbiten var en bygning på holmen Snælda, eller Skjæret allerede nevnt i kong Sverres saga. Ved oppfylling ble Snælda gjort landfast på 1600-tallet. Nylands Mek. Verksted hadde sin administrasjon i Sukkerbiten som etter det huset både Oslo losse- og lastekontor, teknisk avdeling for Oslo Havn KF og øvingslokaler for Politiet før det ble revet i 2010 i fbm. utbyggingen i Bjørvika.
Navnet Sukkerbiten brukes i dag om det som var øya Snælda. Her har Oslo Badstueforening varme å by på før en dukkert i fjorden som er ren nok til bading året rundt. Badstue er blitt en kultur blant deler av Oslo befolkning. Her er uteservering om sommeren. Her har Fotografihuset hvite kontainere som brukes til utstillinger. Her er det kamp om den videre utviklingen av øya. Her ønsker lokalbefolkningen et friområde, Fotografihuset ønsker en permanent bygning med friområde rundt. Inntil politikerne får bestemt seg, går i alle fall strømmen av mennesker hver dag fra og til bebyggelsen på Sørenga over flytebroen som har landfeste her.
Bjørvika sett fra Sørenga Sjøbad tidlig en vårmorgen
For noen år siden var det utenkelig å bade i indre Oslofjord. Man kunne kose seg i vannet ute på øyene, men innerste ved Akerselvas utløp var det utenkelig. Nå når elva leverer frisk vann og ikke overvann fra renseanlegget på Bekkelaget siger ut i fjorden, er Sørenga sjøbad et travelt sted om sommeren. Ja, noen tar faktisk morgenbad der hele året, enkeltvis eller i forskjellige grupper.
Sørenga har sammen med Bjørvika blitt en helt ny bydel i Oslo med boliger, forretninger, restauranter og yrende folkeliv. Tidlig en vårmorgen ligger byen i et gyldent skjær og venter på at folk skal våkne opp og komme seg på jobb.
Måneskinnsvårmorgen over gangbrua til Sørenga
Tidlig om morgenen er byen stille. Bare en og annen sjel som skal starte arbeidet ved daggry er på farten. Stille er også Akerselva her den renner ut ved Sørenga og den nye bebyggelsen i Bjørvika, Oslos nye bydel ved fjorden med elveløpet flankert av Operaen og det nye Munchmuseet. Her var det en gang yrende liv med utenlandske skip som hentet tømmer og plank fra sagene oppetter elva. Her var det fiskere som dro ut på fjorden for å hente dagens fangst til fiskekonene som stod og solgte den på fisketorget opp ved Vaterland. Her har det vært plankestabler på plankestabler for eksport og skipsverftet Nyland Mek. Verksted der Operaen ligger i dag. Det nye Munchmuseet står på tomten etter en av Oslos kanskje største energileverandører ved starten av forrige århundre, på Paulsenkaia oppkalt etter kullhandler HAH Paulsen, kjent fra Wilhelm Dybwads revyvise der refrenget går slik:
Akerselva, du gamle og grå! Akerselva, deg holder jeg på.
Selv om Donau er aldri så blå, kan den i skjønnhet aldri deg nå.
Slike farver visst aldri man så, som hvor du munner ut på skrå,
i den yndige duftende vrå mellom Nyland og H.A.H.
Når byen våkner til liv er gangbrua som går fra boligene på Sørenga og over til Operaen flittig brukt både av folk til fots og av folk som ruller på to hjul, selv om de sistnevnt er oppfordret til å trille doningen. Kanskje tenker de på hva som lå her i "gamle dager". Kanskje er de bare opptatt av livet her og nå.
http://www.industrimuseum.no/Inspirerende kilder:
Randi Bodin/Ann-Else Aalling - Fra rynke til smilebånd - Langs Akerselva fra bro til bro -1990
Kjell Egil Sterten - Akerselvas Bruer og Fosser - 2016
Erik Fosnes Hansen - Oslo\Et eventyr - Litterære vandringer - 2019
Inger Munch - Akerselven - 1932 - 2. opplag 2020
Tallak Moland - Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år - 2011
Gro Røde (red.) - Livet langs elva - Oslohistorie fra Sagene - Torshov - Bjølsen - Iladalen - Sandaker - Åsen - 2000 - ny utgave 2013
Leif Gjerland - Historieforteller i Aftenposten
Industrimuseum - Norsk museumsnettverk for industrihistorie
Norsk teknisk museum
Arbeidermuseet