Ymse med noe attåt
Ymse kommer av det norrøne ymiss eller imiss som betyr forskjellig eller skiftende i flg. Det Norske Akademis ordbok. Jeg tenker dette er et sted jeg kan samle bilder som ikke umiddelbart får plass i de andre strenge kategoriene jeg har inngjerdet menypunktene mine med. Bilder som til tider kanskje også viser mindre tema og mer følelser. Estetikk framfor innhold? Ofte ligger det likevel en historie bak - noe jeg forsøker å formidle i tekstene knyttet til hvert bilde. Håper du liker noen av dem og at de kan gi deg lyst til å gi meg noen tilbakemeldinger.
Pilene på sykkelstien ved Justisdepartementet i Nydalen
"Kjære Akerselva" var en utstilling i Arbeidermuseet på Sagene i Oslo fram til oktober 2023. I tillegg ble den en vandreutstilling med flere greiner. En av avstikkerne var til Aji Bar & Spiseri i Nydalen. Jeg sier takk til innehaveren Paulo Letelier og hans sambo Caroline Bækkelund Ellingsen som gav meg full frihet til å dekorere veggene i restauranten. Konseptet med bilder fra Akerselva fortsatte, men da også med andre bilder enn i Arbeidermuseet. Det som også er fint, er at jeg har fått smaken på maten de serverer.
Så til bildet som ble tatt etter at den opprinnelige utstillingen var godt i gang. Først oppdaget jeg de knall røde sykkelstiene mellom Justisdepartementet og elva oppe i Nydalen. Dernest ble jeg fanget i et ønske om å fotografere pilene. Det frigjørende resultatet ble et blikkfang i Aji den måneden det fikk henge på veggen der.
Kunsten å klemme et tre
bør ikke forveksles med
å rykke det opp med roten.
På vei hjem fra en ukes tur i Sverige ville min kone innom kunstneren Vildhjärta for å se på hennes skulpturer laget av pinner hun finner i skogen. Vildhjärta heter Maria Westerberg og holder til et stykke fra hovedveien på strekningen fra Mellan-Fryken til Arvika. Der bor hun i et gammelt kunstnerhus sammen med sin mann Johannes Søderqvist, sanger, skuespiller og komponist. I tillegg til stell av blomster- og grønnsakshage, røkter han skogen rundt tunet, en skog full av skulpturer laget av naturens egne materialer tilsatt menneskeskapte former og uttrykk.
Bildene ovenfor, unntatt det første, skal på ingen måte forestille stemningen i skogen eller intensjonen til kunstnerne. Jeg er sikker på at Vildhjärta og hennes mann ikke tenkte at hendene skulle rykke treet opp med roten. Treet er det samme. De støpte hendene er de samme. Jeg ville det heller ikke, men oppdaget først etterpå at ved å flytte kamera og endre komposisjon kan bilder få et helt annet innhold en det som i utgangspunktet er fotografisk dokumentasjon. Jeg ble rett og slett fasinert av hvordan plasseringen av hendene og kameraets vinkling gir så forskjellige meninger til fotografiene.
Tøff plante på Tøyen stasjon
Toget tøffer ikke lenger, så andre må tøffe for det. Denne lyngplanten har slått seg ned på jernbanestasjonen nærmest der vi bor. Noen snakker om løvetannbarn, løvetann som vokser opp gjennom asfalten. Skal bli spennende å se hva som skjer med lyngen mellom sviller og skinner på en middels trafikkert jernbanelinje.
Lysene fra Oslo skimtes bak Maridalsvannet en vinterkveld med uvær
Det er februar. Det blåser. Snøen laver ned og legger seg på veien. Det er is på Maridalsvannet, vannet som i enden mot byen renner ut i Akerselva. Selv gjennom uværet skinner lysene fra Oslo i det fjerne. Det er derfor jeg har kommet hit. Prisgitt naturkreftene for å fotografere opprinnelsen til elva når været står på som verst og håpe på at gjenskinnet fra sivilisasjonen skal ligge som et slør over himmelen i den andre enden. Jeg har bestemt meg for at alle aspekter ved elva gjennom fire årstider skal fotograferes. Skal tvinges inn i min digitale verden der bildene kan bearbeides til kunstneriske uttrykk. Det er min misjon. Ønsket er å kunne gi dette videre til dem det måtte interessere.
Skal vi tro geologene, lå havkanten her for 9300 år siden. Nå i år 2022 ligger havet 149 meter lavere og gir Akerselva muligheter til å slynge seg nedover fosser og stryk på vei gjennom byen mot fjorden 8,2 kilometer lenger syd. Før vannet kommer så langt, har det blitt samlet opp i Nordmarkas skoger. Oppslagsverk sier at Nordmarksvassdraget starter i Puttmyrene på Jevnaker og renner til slutt i Skjærsjøelva og Dausjøelva ut i Maridalsvannet. Nå når vannets opprinnelse er avklart, skal det også slås fast at Akerselva er den eneste elven som har sin opprinnelse og slutt innenfor området av en storby. Det er her jeg skal utfolde mitt fotografiske virke det neste året.
Egentlig startet dette prosjektet for over 50 år siden. Byen var en annen og elva ikke like kjent. Auliaulva uttalt med tjukke l'er på lokal dialekt heter Aulielven og renner ut i Vestfjorden ved Tønsberg. Egentlig hadde ikke elva noen direkte betydning rent bortsett fra at den rant stille og ubemerket gjennom landskapet i et nattfotografi jeg tok av Tønsbergs silhuett fra der jeg bodde på Sem noen kilometer nordvest for byen. Dette bildet av Tønsbergs silhuett i sort og hvitt har jeg tenkt startet mitt forhold hva jeg liker å uttrykke med fotograferingen. Når lyset dempes og skyggene blir svakere, eller når det blir mørkt og kontrastene skarpere skjer det noe i meg. Det er da jeg får lyst til å ta fram kameraet fordi det er da jeg synes jeg lykkes best med å få til det jeg er ute etter å formidle.
Tønsberg "by night" i 1974
Utenfor Pirane naturreservat ytterst på Hvasser ved Tønsberg
På jakt etter et bilde av en kråke i flukt rett over hodet mitt, klatret jeg opp på et av det hvalkroppsformede svabergene i nærheten av Pirane naturreservat ytterst på Hvasser utenfor Tønsberg. Kråka hadde forsvunnet over bergknausen flere ganger, så jeg trodde det var gode muligheter for å "fange" den. Knausen var tom for liv bortsett fra en måke som i dag ikke var så interessant. Mer interessert ble jeg i lyset som laget en sølvstrime langs horisonten. Den tok jeg med meg hjem.
Solrefleks i glassflate ved Akerselva
Noen ganger tar det tid før jeg skjønner hva som må gjøres for at et bilde skal "fungere". Jeg har vært på stedet flere ganger og gjort opptak uten at jeg synes bildene kunne rettferdiggjøre det jeg så. For noen dager siden fulgte jeg Jared Polin i #FroKnowsPhoto på YouTube når han går gjennom bilder folk hadde sent inn til ham for å få en bedømmelse. Med enkle midler i Lightroom gjør han litt kjedelige bilder til skjønnheter. Senere husket jeg bildene til min gamle avdøde østeriske helt Ernst Haas som brukte undereksponert Kodachrome 25 til sine cityscape/landscape-fotografier. Begge deler god hjelp på veien til forståelse av bilders dynamikk.
Et tre er et tre er en skog - Nær Nordre Trubervika på Østerøya ved Sandefjord
En sommervarm septemberlørdag satt min kone og jeg på et svaberg i Moutmarka på Tjøme og så utover fjorden mot Tønsberg Tønne. Det kunne vært fint og tatt en tur i bilen ut på Østerøya for oppleve stedet tenkte jeg, for selv om jeg vokste opp i Vestfold har jeg aldri vært der. Mandagen etter med truende regnværsskyer satte vi kursen utover. Vi kom til Nordre Trubervika før regnet gjorde det ubehagelig å nyte medbrakt og utsikten. På veien tilbake til bilen måtte jeg ha med meg den nesten uttørkede granskogen.
Tåkemorgen ved Beinesvatnet i Sirdalen
På vei hjem til Oslo etter et ferieopphold på Sør-Vestlandet overnattet min kone og jeg på Sirdal Resort i Tjørhom før vi satte kursen over fjellet. Rett etter at vi hadde satt oss i bilen passerte vi en bro over Beinesvatnet. Dvs. jeg stoppet, rullet ned vinduet, tok fram mobiltelefonen og fanget dette bildet før tåken rakk å letne.
Rapsåker i Tønsberg
Hvert år blomstrer rapsen på jordene rundt Jarlsberg hovedgård ved Sem kirke i Tønsberg kommune. Jeg har ofte kjørt forbi tidlig sommer og tenkt at jeg skulle feste gulfargen med det karakteriske tårnet i på Slottsfjellet i bakgrunnen til sensoren. Det er et praktfullt skue og for å kunne formidle dette har jeg gjort noe som jeg vanligvis ikke gjør, brukt Photoshop og satt to bilder sammen.
Kajakkpadling langs Bygdøynes
En drøm jeg har om stille å bryte bølgene i en kajakk skal jeg sørge for at ikke blir til virkelighet. Da ville det ikke lenger være en drøm.
Hanske på Christiania Torv
"Her skal byen ligge" befalte Kristian Qvart i 1624 når han flyttet byen fra Gamlebyen til den nye Kvadraturen. Dessverre har ikke skulpturen til billedkunstneren Wenche Gulbransen lenger det flotte vannspillet som den opprinnelige hadde, noe som skyldes frykten for listeriabakterier i fontenevannet i byen. Det kan jo synes som om hansken peker feil vei, fordi Kvadraturen ligger i motsatt retning, men en vittig tunge har latt meg fortelle at skulpturen ble snudd slik at den på befaling fra innehaveren av Damms antikvariat, som lå i Legenes hus, løp ut og ba dem pent om å sette den slik at den pekte mot butikken hans.
Nylandsbrua på Vaterland i Oslo
Er en bro til å stole på annet enn til midlertidig beskyttelse mot regnet som ikke kommer? Kan en bro føre deg til en annen erkjennelse dersom du krysser den før den faller ned? Skal vi skynde oss nå når regnet likevel lar vente på seg?
Trappa til Frisør Zeen i Øvre Slottsgate i Oslo
Når håret har sluttet å vokse, har det ingen betydning om frisøren har stengt på en søndag. En bekymring mindre.
Bregner i Botanisk hage i Oslo
Søndag 1. pinsedag, mellom regnskurer og hundrevis av besøkende, står disse grønne plantene og lyser langs restene av Tøyenbekken, bekkefaret som Oslo universitet holder på å bringe opp i dagen igjen. Hagen er en del av Tøyen Hovedgård, som etter å ha vært i eie av Nonnesæter kloster siden middelalderen, gikk over i privat eie tidlig på 1600-tallet og ble overtatt av det nystartede universitetet i 1814. Berit oppdaget bregnene først. Jeg var egentlig på jakt etter fugler, men snek meg til noen ruter på minnekortet. Jeg elsker grønnfargene og ellers også hagens tilførsel av mangfoldig fauna. En fauna som gjør meg svimmel med tanke på å kunne favne alle inntrykkene og informasjonen.
Skyer og vind i Trollveggen
Når en skal lære å fotografere, finnes det mange oppskrifter på et godt bilde. Spesielt når det gjelder komposisjon. Gå nærmere på detaljene, få med deg omgivelsene for å gi bilde en historie, husk forgrunn og det gylne snitt og at alt egentlig dreier seg om tallet ni. I begynnelsen kan alt dette, enten føles som en tvangstrøye, eller som befriende råd som faktisk hjelper deg til å ta bedre bilder. For meg er denne lærdommen - ofte motstridende tanker - sannheter. Målet er derfor at kunnskapen om dette skal bli til ryggmargreflekser, et slags indre øye som bestemmer hvordan bilde skal se ut.
Kveldsstemning i Hovinbekken
Ved første øyekast er jo dette vakkert, men selvsagt varsler det røde lyse om noe. Mange av oss var oppgitte da Frp ville tillate Segway i gatene våre. Nå velsignes lillebroren av religiøst fanatiske politikere som blindt tror på frelsen gjennom batteridrift, men ikke klarer å rydde opp etter seg. Da tenker jeg ikke bare på kaoset på fortauer, i gågater og fotgjengeroverganger, men også på at ingrediensene litium og kobolt i batteriene, slik de produseres i dag, har begrenset tilgjengelighet.
Hildring i indre Oslofjord
En dag sent på vinteren sett fra Bygdøyneset lå denne klyngen av sivilisasjon og fløt langt ute i indre Oslofjord. Av ren nysgjerrighet fyrte jeg av et skudd med utstyret som var ment til å fange aktivitetene til fugler med vårfornemmelser. Siden dette utstyret ikke er av et sånt gedigent format, hadde jeg skremt bort tjelden to ganger når jeg forsøkte å nærme meg dem. Hildringen var således alt for langt ute i fjorden til at jeg kunne fylle ruta og jeg måtte forstørret bildet maks i displayet på kameraet. Jeg likte det jeg så, men er fortsatt usikker på hvilken fyrlykt denne luftspeilingen viser.
The Tsunami Memorial at Bygdøy
Like bortenfor på stranden hvor "Hildring" ble fanget, ligger monumentet som hedrer ofrene for tsunamien som rammet Thailand i 2004. Det er billedkunstner John Audun Hauges vakre steinskulptur «Interferens» som har fått en fantastisk plassering midt der folk ferdes akkurat i en slik modus som feriefolket kan tenkes å ha hatt i Asia denne 2. juledagen da katastrofen skyllet over land og drepte og ødela.
Traner i solnedgang
Mine kone hadde lenge ønsket seg en tur til Hornborgasjøen i Vestre Götaland i Sverige for å se på tranene når de samles om våren på vei til sitt endelige sommeropphold lenger nord i Skandinavia. Jeg tok med meg utstyret, nylært teori om fotografering av fugler og en porsjon forventning. Dette året var det i følge statistikkene intet mindre enn 27300 traner på en gang rundt vannet i tillegg til alle de andre fuglene som blander seg i dansen. Her er tre av tranene under en pause i vingeflaksingen.
Måke svever over Averøy
Jeg fotograferer ikke fugler for å samle på dem slik mange entusiaster gjør. Til det er jeg for lite systematisk. Jeg tar bilder av fugler når de gjør noe jeg synes er morsomt, vakkert eller interessant. Eller, som med måken her - et ledd i å øve på fokusering, eksponering og komposisjon på utfordrende og bevegelige objekter.
Kveld på Atlanterhavsveien
Mens jeg ennå var i yrkeslivet, hadde jobben min kontor på Averøy utenfor Kristiansund. Atlanterhavsveien går over denne øya og jeg hadde alltid et ønske om å få fotografere de estetisk vakre broene i storm og uvær. Dessverre for fotografen meg, løyet alltid været når tiden nærmet seg for å innta plassen på flyet nordvestover. Sikkert like greit for yrkespersonen meg at jeg slapp å fly i storm med orkan i kastene.
Berit på stranden på Gotland
For meg er fotografier best når de gir meg en fornemmelse av noe mer enn det fysiske innholdet. Jeg oppdaget dette for første gang da jeg så Ernst Haas sine fargefotografier bla. av objekter i bevegelse. Magasiner som Life og Vogue spredde bildene hans på 1950- og 60-tallet og østerrikeren Haas ble den første som fikk en egen retrospektiv utstilling av fargefotografier på New Yorks Museum of Art i 1962. Boken om farger i lærebokserien som Time Life gav ut på 1970-tallet inneholder et helt kapittel dedikert hans fotografier. Jeg slukte dem rått.
Tofta kyrka på Gotland
Jeg er ikke et kristent menneske i den forstand at jeg tror på gud, men jeg har vokst opp i et samfunn tuftet på den delen av kristendommen som har gitt næring til humanismen. Kanskje det er dette som gjør meg lett påvirkelig av kristne symboler, blant annet kirkebygg? For å omskrive en strofe fra et salmevers: "det er makt i en hvitkalket kirke" der den skinner i refleksen fra himmelen bak meg etter at solen har gått ned under horisonten.
Sint kornkråke i Lund i Sverige
Som barn og ungdom var jeg aldri i Sverige. Sannsynligvis hadde det noe med hva foreldrene mine opplevde under krigen. Ikke heller som ung voksen var jeg mye der, annet enn på gjennomreise og en heller mislykket dagsturné for å selge bilder til fotomagasiner i Stockholm og Helsingborg. Jeg levde subjektiv fotografering, magasinene var forelsket i sosialrealistisk dokumentar og dansken Jacob Holdt og hans "Amerikanske bilder". Nå på mine senere dager har jeg venner med feriehus i naboriket og jeg har sammen med min kone vært på flere sommerturer i den sydlige delen av landet der det bor kornkråker. Ikke minst i Lund hvor jeg traff på denne som ser sintere ut enn den var.
Jomfru Maria i Libanon
Min sønn studerte arabisk i Beirut. Min kone har vært i Libanon på jobb flere ganger. Jeg og min eldste datter var noviser når vi tre dro for å besøke hennes lillebror, studenten. Det er mange inntrykk som ligger i minnebanken fra dette krigsherjede landet som i tillegg er satt under et veldig press fra kapitalkrefter og internasjonale politiske aktører. Bildet av Vår Frue av Libanon i Harissa som er tatt på toppen av den lett synlige "sukkertoppen" på åsen langs veien nordover fra Beirut er kanskje fra det øyeblikket som står tilbake som et av de sterkeste. På et religiøst symbol for landets kristne, seremonielt viktig for dem som skal gifte seg og i en trapp hvor det nesten bare var mulig å gå en vei, snek jeg meg lett skyldbetynget forbi gråtende troende opp til toppen hvor blomsterbuketter i hvitt med hvite slør var festet til rekkverket.
Sarkofager i det libanesiske nasjonalmuseet i Beirut
31 hvite - 2500 år gamle - sarkofager ble sammen med andre verdifulle gjenstander murt inne i betongbokser av snarrådige museumsmedarbeidere da den siste borgerkrigen i Libanon startet i 1975. Museumsbygningen ligger langs den grønne linjen som markerte grensen mellom de kjempende og har merker etter kamphandlingene, men ingen av krigsherrene brukte tiden på finne ut av hva som skjulte seg under boksene. Etter freden i 1990 framstår sarkofagene nå som de mest spektakulære minnene fra fortiden i det libanesiske nasjonalmuseet i Beirut. Hver enkel sarkofag er utstyrt med et individuelt ansikt på lokket og vitner om hvor avansert Fønikernes kultur var i tillegg til deres båtbyggerkunstner og sjøfartshistorie.
Dører
Dette er også en rekke. Også minner fra det som var, om enn i nær fortid i forhold til menneskets historie. 1970-tallets spede forsøk på gjenbruk under oppussing av en gammel murgård i Bergen. Rekker og gjentakelser hvor det likevel er mulig å finne et fokuspunkt er mye brukt både i billedkunst, kunsthåndverk og musikk. Du finner det i tegningene til bla. Hariton Pushwagner, i rosemaling og ikke minst i fraseringene bla. i komposisjonene til Joseph Haydn. Her altså på gaten for å hindre folk fra å komme inn på en byggeplass.
Mann rengjør Fisketorget i Bergen
Jeg bodde i Bergen i slutten av 1970-tallet. Kom dit sammen med musikervenner for å skaffe meg en karriere som fotograf. Tok bilder til plakater, avisoppslag og ikke minst til projeksjon bak musikerne på scenen når de spilte. Karrieren endte likegodt opp som dataprogrammerer og familiefar, men jeg fotograferte på mye på fritiden, inspirert som jeg var av datidens store forbilde innen "streetphotography" Henri Cartier-Bresson. Slik som med dette bildet fra Fisketorget. Siden filmstripsene med negativer ikke inneholder all verdens metadata, husker jeg ikke helt når bildet ble tatt. Det jeg husker er imidlertid fascinasjonen for posituren og lyset når mannen etter endt dag og etter at fiskesalgsbodene var pakket ned, spylte asfalten fri for avfall.
En bølges død - Casablanca
Mye av grunnen til at jeg startet med å fotografere bilder i serier, eller fotografere i det hele tatt, kommer fra en fornemmelse av at bildene kunne brukes sammen med musikervennene mine. Jeg hadde båndopptager med "sound on sound"- muligheter og laget allerede opptak av musikken deres. Nå ble jeg også invitert med av Oddvar Ruud, musiker, komponist og tekstforfatter med bakgrunn fra dramalinjen på Tønsberg gymnas, til å vise bilder på bakveggen under oppsetningen av hans musikkteaterstykke "Alias Nick Carter" under Thesbifestivalen i hjembyen, et stykke vi videreutviklet i Bergen når vi begge kom dit på midten av 1970-tallet. Senere samarbeidet vi om bilder og kontentum på lydbånd til det som skulle bli en totalkonsertopplevelse i prosjektet En Bølges Død, en forestilling som involverte mange bergensmusikere og var tenkt for fjernsynet. Fotografiet Casablanca er utviklet til en av Ruuds låter fra et helfigurbilde med gjentagende kopieringer på forskjellig typer film. Da NRK ikke ville produsere "konserten", falt prosjektet sammen, men vi etterlot oss et radioprogram med musikken. Og, jeg sitter igjen med en del gode bilder. Bildet Casablanca ble for øvrig brukt på en plakat for en tidlig versjon av bandet Tornerose. En bølge slo mot landet der det lå en tornehekk og vekket hun som lå der og sov.
Tornerose
Tornerose var et bergensbasert rockeband fra slutten av 1970- og begynnelse av 1980-årene. I Rockipedia står det bla. "Tornerose var bandet mot strømmen. De satset på ren, ubesudlet rock inspirert av The Who og britisk new wave i en periode da musikklivet på Vestlandet var dominert av danseband." Gutta var også mine venner som jeg hadde gleden av å fotografere titt og ofte. Etter noen vonde utskiftninger av medlemmer i bandet, ble dette bildet tatt i Grieghallen for å pryde forsiden på deres første singel "Keep the music livin'/Rock is back" utgitt i 1979. Jeg pleier av og til å si til meg selv at jeg tatt Norges nest tøffeste platecoverbilde. (Det tøffeste er forsiden på Jonas Fjeld bands album Neck n' Neck). På våren 1980 gav Tornerose ut deres eneste LP "Welcome to the city" hvor jeg også fikk bidra med et fotografi bak på coveret.
The Temptation
Hva gjør man når en kjeder seg og ikke har lyst til å gå ut i Bergenskveldsregnet? Jo, man rigger seg til med kamera og lys og lager stilleben på finkornet film. Et av bildene jeg senere sendte til en fotoskole i London hvor jeg også ble opptatt, men takket nei av familiære og økonomiske årsaker. Margareth Thatcher hadde kommet til makta og økte semesteravgiften til det uoverkommelige.
Eikedalsvatn sett fra Hoemsbu
Som 2. års student ved DH i Molde i 1974 var det på tide å utforske distriktet jeg oppholdt meg i. Turen gikk innover til Eikedalsvatn og Mardalsfossen som nå var regulert etter en miljøvernskamp sommeren fire år tidligere. Kampen sto mellom energiproduksjon og naturforvaltning. Fossefallet er et av Norges høyeste. Møre og Romsdal er fjellklatrernes, landskapselskernes og turfolkets rike. I turistsesongen slippes det derfor ut nok vann til at det skal se ut som en foss. På veien dit, tidlig en morgen, etter å ha sovet i turistforeningens hytte Hoemsbu, snek jeg meg ut med kameraet og opplevde naturen på min måte.
Playing
Tilbake i tid stod det i Frognerparken en trebeinet konstruksjon som dannet et slags frittstående tak langs veien bort mot museet. Disse jentene turnet oppe på taket. Bildet, scannet fra en papirkopi, er et kraftig bearbeidet utsnitt av det opprinnelige negativet som viser hele konstruksjonen. Også dette bildet et bidrag til søknaden om opptak ved fotoskolen i London, der jeg ble bedt om å vise det opprinnelige bildet og et utsnitt av det.
Lasarus
Hvorfor er det så lett å henge seg opp i enkelte ord? Jeg ser bildene jeg laget til en serie som jeg kalte Lasarus. Fotografier av kors og graver på kirkegårder. Jeg ser "Lasarus" løftes fram av ivrige hender, men holdes likevel igjen. Hvorfor? Jeg vet jeg laget flere andre bilder rundt samme tematikk basert på et tekstgrunnlag fra Oddvar Ruud.
Teksten, slik jeg trodde jeg husket den, er borte. Jeg finner den ikke, fordi den aldri har eksistert. Fra Oddvars hånd er den en helt annen. Jeg har bare tatt noen ord ut av den og spunnet tanker rundt disse uten å se helheten. Hva uttrykker bildet? Død? Depresjon? Håp? Nytt liv? Jeg har sluttet å grave i en fortid som nok aldri kommer opp i dagen. Den tiden er borte. Bildet må stå for seg selv.