Kråketinget
Hei!
Når en kråke kommer nysgjerrig imot deg, kan det bety at den vet du ikke vil gjøre den noe vondt, Fordi den har truffet deg før, og kanskje husker at det faller en bit av en bolle ned på bakken. Jeg har flere ganger sett uredde kråker rusle rundt sammen med en skokk barnehagebarn og nappe til seg det de finner av spiselig etterlatenskaper.
Det sies at kråker (Corvus cornix), hettekråke eller gråkråke om du vil, er blant de mest intelligente fuglene. Folkloren knytter dem ofte til ulykke og død. Dette kan skyldes at kråker og kråkefugler er et av våre mest effektive renholdsvesener. De finner mat både i åtsler og der vi av makelighetshensyn har kastet fra oss noe spiselig. Min oppfatning av kråker er at de stort sett er vennlige, kjenner deg igjen når du møter dem, rydder opp både etter seg selv og andre og tar i et tak som politi om noen skulle finne på å gjøre de andre dyrene noe vondt.
Kråke på rekognosering
På strandbeltet mellom Paradisbukta og Huk på Bygdøy bor to kråkepar. Dette bildet der kråka flyr mellom trærne er av en av dem som bor lengst ute og som det finnes flest bilder av i denne samlingen. De har blitt våre fuglevenner på min kones og mine spaserturer langs skogstiene i Kongskogen, spaserturer som alltid inneholder en pause med kaffe og boller på en benk på stranden og en prat med kråkene.
Mat!
Om vinteren er det mange som tenner bål og griller pølser på stranden på Bygdøy. Da blir det også noen rester liggende igjen til sultne dyr som leter etter mat. Kråka i fra paret vi kjenner igjen fant det den lette etter og fløy for å finne et fredfullt sted der den kunne fortære godbiten.
Kra, kra.
I følge fugleforskere har kråkefugler et avansert språk som de bruker til å kommunisere seg imellom med. Det hevdes at de også kan lære av hverandre. F. eks. hvor høyt de må være før de slipper en snegle ned på fjellet for å knuse skallet uten at maten blir vanskelig å spise. I flg. en historie jeg plukket opp på nettet skal kråker ha funnet ut at de unngår å bli påkjørt når de slipper nøtter ned i et gangfelt og henter maten på grønn mann. Tro det den som vil.
På tynn is
Til tross for at jeg mener at de beste bildene blir til når jeg selv trykker på utløseren i det rette øyeblikket, har jeg vent meg til å bruke kontinuerlig high speed-opptak når jeg "skyter" fugler. Da er det mulig å fange noe som det blotte øye ikke ser. Som f.eks. at kråka sklir på isen. Det var også dette bilde som gjorde at jeg begynte å se på kråker som individer. Måten de beveger seg på, hvordan de nærmer seg deg når de tror det er mat å få, at de er stedbundne og har faste partnere. Neste gang vi kom tilbake til stranden på Bygdøy, var de to. Ikke lett å se hvem som er herr eller fru, men Google hjalp til med å oppklare at den største var herren.
Obs - glatt underlag
Jeg hadde kledd meg for høsten i min oransje og beige anorakk og lot turen gå langs Akerselva fra Sannergata og ned mot Nedre Foss, det siste fossefallet før elva rolig renner ned mot fjorden. Da jeg passerte parkområdet Kuba merket jeg noe spesielt. Duer og ender enset meg ikke, og det er jo slik det skal være med fugler som lever i parker, men kråkene stakk av av når jeg nærmet meg. Merkelig tenkte jeg og satte meg et stykke fra elva. Da observerte jeg kråka som balanserte på noen steiner. Det så ut som om den ville bade, men ombestemte seg. Noen dager senere tok jeg på meg en sort anorakk og gikk den samme turen. Da lot kråkene også som om jeg ikke fantes, akkurat som de andre fuglene som venter på at noen skal komme å mate dem. Kanskje noen i oransje klær tidligere hadde plaget dem skikkelig.
SSolbakken
Her er Solbakken. Han med håra reist i nakken. Som den Bygdøyværingen han er, har han attitude så det holder. Jeg oppdaget han en dag da han forsøkte å finne mat samme sted som to svaner. En tøffing. Litt skeptisk i møte med mennesker, men han fortjente bollerestene vi spanderte på ham.
Kråkeunger på hett blikktak.
Det er sommer. Det er sol. Det er varme. Det er fritt for katter på hete blikktak. Kråkeungene kan boltre seg som de vil.
Kråke flyr sidelengs
Nå nærmer jeg meg målet. Kråke i flukt rett mot meg med solen som bakgrunn. Bygdøykråka satt lenge og spiste i fjæra mens den lokket på maken sin. Når denne ikke dukket opp etter gjentatte forsøk, la den i vei sidelengs mot hjemmet sitt.
Kråke på tre i motlys
Noen foretrekker elg i solnedgang. Jeg liker bedre kråke i motlys. Silhuetten er ikke til å ta feil av og det er fortsatt D-vitaminer å hente når solen står oppe på vinterhimmelen.
Kråke på pinne
Denne kråka bor på Hvasser og mates av et vennepar, fordi kråkene beskytter høner og andre levende vesener som tilhører hyttestanden. Det spesielle med dette individet av arten gråkråke er at den liker å sitte øverst på et skudd på treet i hagen. Der sitter den selv om det blåser trampoliner og regner kattunger. Kunne vært et godt nummer på sirkus om det var tillatt med ville dyr.
Kråke på flaggstang
Når kråka ikke sitter på pinnen sin, har den flaggstanga til naboen som gir et høyere utgangspunkt for speiding og patruljering av området.
Kråke i flukt
Drømmen er en kråke i flukt med spredde vinger og sola skinnende direkte i kameraet bakfra. Jakten på det perfekte bildet fortsetter.
I vintersola
Denne kråka er kanskje mett og sitter og soler seg i vintersolen som varmer midt på dagen. Eller, den speider etter noe å spise. Eller, den sitter og filosoferer over livet i utkanten av byen i Ekebergparken Sculpture Park som den heter. Kråka sitter ikke så langt fra Damien Hirsts halvåpne engel, unnskyld Anatomi of an Angel, så mulig den bare venter på at marmoren skal bli passe mør.
Ettertanke
Tidligere trodde man at kråker varslet ulykke og død. Siden den er åtseleter og også dreper for å finne mat, kan det jo være noe i det. Likevel er kråka, sammen med andre kråkefugler som skjære, kornkråke og kaie, fugler som kan omgås mennesker og rydde opp etter oss. Det sies at om du tar livet av en kråke eller et kråkepar som bor i nærheten, kommer det mange unge kråker som ønsker å overta reviret. Da er det bedre å la de kråkene du kjenner få leve. Kråka trenger oss og vi trenger kråka.
Snø
Kråker kan være trekkfugler. De oppholder seg der de kan finne mat, derfor er noen også fastboende på f.eks. Bygdøy der jeg har fotografert de fleste av bildene i denne serien. Her er både tilgang på mat fra havet og fra menneskelig aktivitet hele året.
Kråke i snø på furugren
Forbausende mange kråker holder seg i det samme området hele året. Denne har habitat langs tursiden mellom Hvervenbukta og Fiskevollbukta.
Politi i skogen
En dag på en vanlig tur på Bygdøy hørte jeg et voldsomt leven fra en kråke. Når jeg kom til og fikk se, jaget den et ekorn som hadde vært i en fuglekasse og romstert slik at noe av reiret hang på utsiden. Det fikk meg til å huske at en venninne av min kone fikk hjelp av kråkene til å redde en høne som hauken hadde tatt tak i. Kan det være slik at kråkene er naturens politistyrke? De har i alle fall en uniform som passer og et blikk festet på omgivelsene.
Utkikkspost
Når jeg ser på dette bildet, får jeg en følelse av at det er noe som ikke helt stemmer. Slike bilder pleier å være av en kondor som sitter i varmen øverst på en tørr gren og speider etter et mulig måltid i Syd-Amerika et sted. Riktignok begynner varmen å komme en vårdag i solen på Ekeberg - og kråker er besunget om hvor de sitter - så virkeligheten stemmer nok. Likevel ganske pussig hvordan bilder, ord, musikk og kunst generelt kan skape assosiasjoner til noe helt annet enn det det er.
I sort og hvitt, nærmere bestemt sort, grått og hvitt
Når en fotograferer i sort og hvitt, eller som her, gjør et fargefoto om til sjatteringer i grått, gjelder andre regler enn når fargene får være tilstede. En venn av meg viste for flere år siden noen av vinterbildene mine til en fagperson som repliserte at jeg burde ta meg et fotokurs. Det jeg hadde gjort var å "dra" i fargene, slik det er vanlig å utnytte opptakets kvaliteter for å få til et flott sort og hvitt bilde. Hvis man nå for tiden kikker på f.eks. Instagram, ser man at mange landskapsbilder til kjedsommelighet har fått farger som er helt fjernt fra det opprinnelige. Det har aldri vært noen mote som har kledd alle.
Tålmodig nøtteskrike
Jeg trodde alltid nøtteskriker (Garrulus glandarius) var menneskeskye fugler og vanskelige å få øye på inntil jeg og min kone møtte denne opp ved Ulsrudvannet. Den satt der lenge på en gren og enset ikke oss, selv om vi romsterte med resten av kaffen etter turen. Når jeg nå har lest meg opp om slektstreet, vet jeg at det er en kråkefugl og at den derfor kanskje også har noe av det sammen lynnet som kråker flest.
Sint kornkråke i Lund
På vei hjem fra sommerferie i Skåne stoppet vi i Lund for å se på katedralen og den gamle bydelen. Siden jeg tidligere på turen hadde blitt kjent med fuglearten kornkråke (corvus frugilegus), stoppet jeg opp ved en park hvor noen av disse kråkeslektningene herjet rundt. Til min overraskelse var denne gjengen litt aggressive, ikke mot meg, men mot hverandre. De har jo heller ikke et mildt uttrykk når de bruser med fjærene, så når jeg lagde fødselsdagskort til min nevå med bilde av fuglen, satte min kone føttene ned og sa at ravner varsler død og fordervelse. Sant nok ser den sint ut, men den er bare lillebroren til ravnene som tross alt hjalp Odin med å samle info om det som skjedde både i vår verden (Midgard) og i Åsgard. Hvorfor de varsler død henger nok heller sammen med at de har lært seg hvor døden inntreffer og følger etter.
Kaier i Karlstad
På tur til Sverige stakk min kone og jeg innom Karlstad for å gå på Sandgrund og se Dronning Sonjas og Lars Lerins samarbeid om grafikk og akvareller. Like ved siden av ligger Värmlands museum som alltid er verd et besøk. Ikke minst fordi det er et greit sted å spise lunsj. Det synes også byens kaier som stilte opp familiesterke. Ikke det at noe falt ned fra bordet, men forventningene var nok høye.
Vår i kråkereiret - oransje
Fra vinduet i arbeidsværelset mitt i Lille Tøyen Hageby kunne jeg følge med på aktiviteten i to reir høyt oppe i de store trærne som gir grønt og liv til borettslaget vårt. Det ene er et skjærereir som er stort og innelukket. Det gjør meg ikke så interessert i hva som skjer, for etter min mening er skjærene litt irriterende og en tanke ondskapsfulle. I det andre reiret, som nå er forlatt, holdt to kråker til. Det var åpent og trafikken til og fra var klart synlig så lenge løvverket var lysegrønt og gjennomsiktig. Hadde gledet meg til å se ungene når de kom ut av redet som etterhvert ble skjult av bladverket, men mulig jeg var bortreist da de eventuelt kom ned på bakken for å spise sammen med foreldrene. Eller, ble spist av en av de mange kattene som bor i hagebyen.